På vår tur til Røros så deltok vi på en guidet byvandring og fikk en god introduksjon til Røros sin historie.
Det verserer to ulike fortellinger om hvordan funnet av metaller skjedde. Var det bonden Hans Olsen Aasen som oppdaget malmen? En dag var han på jakt oppe i Storvola, et fjellparti en mils vei øst for Røros. Her skjøt han en reinsbukk. I dødskampen hadde reinsbukken sparket vekk mose og lyng på bakken, og Hans fikk øye på en stein som skinte så fint. Steinen hadde gullets farge heter det. Denne steinen tok han med seg hjem i nisteskreppa si. Ved ei senere anledning fikk han besøk av en tysk bergingeniør, Lorentz Lossius. Lossius var på den tiden ansatt som driftssjef ved ei gruve i Kvikne, ca. 80-90 km fra Røros. Lossius drev malmleting i Rørostraktene, og da han fikk se steinen som Aasen hadde funnet, kunne han med en gang slå fast at dette var kobbermalm.
I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørosfjella, og ut fra det vokste det fram et bergverkssamfunn. Allerede i 1646 ble den første smelthytta reist på Malmplassen, og denne ble sentrum for den raskt voksende befolkningen. Fra Tyskland kom folk som hadde kunnskap om og erfaring med gruvedrift. Det fikk avgjørende betydning for utviklingen av Røros og hele regionen.
Røros Kobberverk var i 1700-årene ansett som ett av Europas rikeste bergverkskonsern. Mye av pengene gikk til Kongen i København og til kjøpmannshusene (verkseierne) i Trondheim. 333 års bergverksdrift på Rørosvidda skapte rikdom for eierne og staten, et levebrød for arbeiderne og et verdenskulturminne for ettertida.
Røros er også kjent for Røros kirke som ble bygget i 1784 og ble finansiert av gruveselskapet.