2025 Laos

Laos

I november reiste vi på tur til Asia med Albatros. På denne turen tilbrakte vi 7 dager i Laos.

Laos, offisielt Den demokratiske folkerepublikken Laos, er en innlandsstat i Sørøst-Asia som grenser til Myanmar og Kina i nordvest, Vietnam i øst, Kambodsja i sør og Thailand i vest. Folketallet ble anslått til 7,2 millioner i 2020.

Laos er fjellrikt og preget av utallige elver. Landet er kjent for sine mange store fosser. Størstedelen av befolkningen bor i lavlandet langs elven Mekong, som renner gjennom landet fra nord til sør.

Vientiane

Vientiane, med sine rundt 750 000 innbyggere, er fortsatt en liten og sjarmerende hovedstad.

That Luang

Laos’ helligste sted, stupaen That Luang, et nasjonalt symbol dekket med gullplater og omgitt av 30 mindre stupaer.


Morgenmarked i Luang Prabang.
Dette var et i hovedsak grønnsaksmarked for de lokale, men ogaå mulighet for å få kjøpt seg frokost.

Almisseseremonien (Tak Bat) i Luang Prabang

Hver morgen ved daggry går munker og noviser barføtt gjennom gatene for å samle inn matgaver fra lokalbefolkningen. Dette har også blitt en turistatraksjon.
Munker lever etter strenge regler med over 200 løfter for fullverdige munker og 10 for noviser. De spiser kun to måltider om dagen – frokost og en lett lunsj før klokken 12:00. Resten av dagen brukes til meditasjon, studier (ofte engelsk og buddhisme) og vedlikehold av templene.

Det foregår også en moderne utvikling av munkenes dagligliv og nå ser man en økning i “engasjert buddhisme”, der munker deltar aktivt i samfunnsarbeid som miljøvern og helseopplysning.

For mange gutter fra fattige familier på landsbygda er det å bli novise (munkelærling) den eneste måten å få en gratis utdanning på. Templene fungerer som sosiale sikkerhetsnett der barn får kost, losji og skolegang. Det er også inngått nye avtaler for å gi laotiske munker flere stipendier til høyere utdanning.

Det regnes som en stor ære for en familie når en sønn ordineres. Tradisjonen sier at dette gir god karma (“merit”) til foreldrene, og særlig til moren, noe som skal sikre henne en bedre gjenfødelse

De fleste menn i Laos er munker for en kort periode i livet, ofte fra noen uker til tre måneder (gjerne i regntiden), før de gifter seg eller starter en karriere.

Båttur på Mekong

Mekongelven i Laos er landets viktigste livsåre for mat og transport.

En spennende del av turen var elvecruise mellom Luang Prabang og Huay Xai. Det var et 2 dagers seilas på Mekong med overnatting på hotell i Pak Beng. Livet langs elven var enkelt  jorbruk, fiske og gullgraving.

Livet langs Mekong som fisker.

En svært stor del av befolkningen i lavlandet langs Mekong er avhengige av fiske for sitt daglige kosthold og inntekt. Fisk regnes som den viktigste proteinkilden i Laos. Fiskere i regionen sliter med å tjene nok til livets opphold på grunn av kraftig nedgang i fiskebestandene. Laos er et av verdens fattigste land, og mange lever i en naturalhusholdning der fangsten primært brukes til egen mat fremfor salg. Det benyttes fortsatt tradisjonelle metoder som kastenett  fra små båter, men også fiskegarn strukket ut mellom stenger og fiske med stang benyttes.

Selv om Mekong er kjent for rekordstore fiskearter, som kjempemaller, er fiskebestandene generelt under hardt press. Årsaken til dette er flere.

    • Vannkraft: Utbygging av demninger i både Laos og naboland påvirker fiskens vandringsruter og gyteområder negativt.
    • Miljøendringer: Økonomisk vekst har skjedd på bekostning av miljøet, noe som truer økosystemet i elva.
    • Overfiske.

 

Livet langs Mekong – Landbruk/Bonde

Landbruket er selve ryggraden i Laos‘ økonomi og samfunnsliv. Jorden langs Mekongelven er grunnlaget for en stor del av landets matproduksjon. Hele 85% av arbeiderne i landet jobber i landbruket. Det er i stor grad småbønder slik som vi så langs elven. De dyrker ris, mais, kasava, bananer og kaffe. Vi så også at de dyrket ulike typer urter og grønnsaker. Vi så også at de holder noe husdyr og har produksjon av egg. Inntekten per innbygger i Laos er beregnet til 2 375 USD i 2025, men for bønder som driver i naturalhusholdning, er den reelle pengeinntekten ofte betydelig lavere. Dessverre lever mange av bøndene under fattigdomsgrensen. Dette har også den konsekvensen at mange barn jobber hjemme på grunn av den dårlige økonomien og også lang skolevei. Skolegang i 6 år er i utgangspunktet gratis, men det er krav til skoleuniform og at de må kjøpe bøker og må gi en pengegave til læreren.
Dessverre er også Laos et av de landene hvor mange jenter blir utnyttet både som billig arbeidskraft og er offer for kommersiell seksuell utnyttelse. Det foregår også menneskehandel hvor jentene  blir lovet jobb internt i landet eller i nabolandene, men i virkeligheten blir de tvunget inn i sexindustrien mens andre selges som bruder til Kina.  Myndighetene i Laos har intensivert sin innsats for å stoppe dette.

Gullgraving langs Mekong:

En livsviktig inntektskilde

For fattige bondefamilier i rurale strøk er gullvasking en av få kilder til faktiske kontanter. Aktiviteten foregår primært i tørketiden fra desember til mai, når vannstanden er lav og elvebreddene blottlegges. Denne tilleggsinntekten er ofte høyere enn det en ufaglært arbeider kan tjene hos utenlandske gruveselskaper. Lokale arbeidere i uregulerte prosjekter kan tjene rundt 3 millioner kip (ca. 135 USD) i måneden, noe som er avgjørende for å overleve i perioder mellom avlingene.

En livsstil under press

Gullgraving langs Mekong-elven i Laos befinner seg i 2025 i en brytningstid. Den tradisjonelle småskaladriften som har eksistert i generasjoner, utfordres nå av både moderne maskinbruk og strengere statlige reguleringer.


Nye forbud og strengere kontroll

I mars 2025 tok myndighetene grep for å få kontroll over situasjonen:

  • Nasjonalt forbud: Statsminister Sonexay Siphandone innførte et permanent forbud mot alluvial gullgraving. Dette innebærer at det ikke lenger er tillatt å utvinne gull fra elveavsetninger ved hjelp av sugepumper og maskiner som graver i elvebunnen.
  • Begrunnelse: Myndighetene peker på alvorlig erosjon av elvebreddene, ødelagte habitater for vannlevende arter og et ønske om å stanse ulovlig gruvedrift som unndrar seg beskatning.

Til tross for forbudet viser satellittbilder fra desember 2025 at den uregulerte aktiviteten fortsetter i stort omfang. Over 500 mistenkte gruveområder er identifisert langs elvebreddene, der maskiner og kjemikalier fortsatt brukes for å skille ut gullet.

Miljø- og helsemessige konsekvenser

Den uregulerte gruvedriften i 2025 har fått dramatiske konsekvenser for både miljø og mennesker:

  • Giftige utslipp: Bruk av stoffer som kvikksølv, cyanid og arsen har forurenset store deler av Mekong og dens sideelver. Dette har tvunget titusener av mennesker, også nedstrøms i Thailand, til å slutte å bruke elvevannet som drikkevann eller til vanning.
  • Helsefare for arbeiderne: De lokale gullgraverne arbeider ofte uten verneutstyr og har begrenset kunnskap om farene ved kjemikaliene de håndterer. Dette har ført til en markant økning i forgiftninger og kroniske helseplager i gruveområdene langs elva.

Templer i Luang Prabang

Luang Prabang er Laos’ nest største by og et UNESCOs verdensarvsted. Byen er kjent for sin unike blanding av fransk kolonistil og vietnamesisk innflytelse, et resultat av landets tid som en del av Fransk Indokina. De slitte kolonibygningene, sjarmerende kafeene og de vakre templene gir byen en uforglemmelig atmosfære. 

Luang Prabang ligger idyllisk til ved bredden av Mekong-elven, omkranset av fjell. Byen har en rolig stemning og er kjent for sine mange folkeslag og kulturer som lever side om side.

Vi besøker noen av byens mest imponerende severdigheter, inkludert templene Wat Sensoukarahm, med sin rubinrøde og forgylte fasade, og Wat Xieng Thong, hvor gylne dekorasjoner pryder hver eneste vegg, søyle og dør.

Deretter går turen til det kongelige palasset, bygget i 1904 under den franske kolonitiden for kong Sisavang Vong. Palasset er en arkitektonisk perle med en blanding av tradisjonelle laotiske og franske Beaux-Arts-stiler, utsmykket med mosaikker, marmor og statuer. Etter monarkiets fall i 1975 ble palasset omgjort til et nasjonalmuseum.

Templene Wat Sensoukarahm, med sin rubinrøde og forgylte fasade, og Wat Xieng Thong, hvor gylne dekorasjoner pryder hver eneste vegg, søyle og dør. 

Vi besøkte også det kongelige palasset, bygget i 1904 under den franske kolonitiden for kong Sisavang Vong. Palasset er en arkitektonisk perle med en blanding av tradisjonelle laotiske og franske Beaux-Arts-stiler, utsmykket med mosaikker, marmor og statuer. Etter monarkiets fall i 1975 ble palasset omgjort til et nasjonalmuseum. 

Luang Prabang og omegn